Yang Ming-skolen i Tainan: En gammel privatskoles kamp for fornyelse – lokal historier og sjel fra et levende skolemiljø
Rundt klokka 16, om du kjører forbi Guiren-området i Tainan, ser du dem: ungdommer i kaki-uniformer som flokker seg ut av skoleporten i små grupper. Noen svinger innom nærbutikken for en kald grønn te, andre stiller seg i kø ved kyllingkiosken over gata for en nystekt matbit. Dette er hverdagens ettermiddagsbilde ved Yang Ming Handels- og Industriskole, et bilde som har vært uforandret her i over ti år.
Skolens fulle navn er langt, «Yang Ming-skolen, Tainan Yang Ming videregående skole for handel og industri», men ingen lokale bruker hele navnet. Fra foreldregenerasjonen til han som driver butikken ved siden av, er det bare «Yang Ming-skolen, Yang Ming-skolen» som gjelder. Det høres varmt ut, som et kjælenavn på naboungene.
En gammel skole med nytt ansikt
Det er ingen hemmelighet at privatskolene i sør har hatt det tøft med nedgangen i barnetall de siste årene. Yang Ming er intet unntak. Tiden da det bare handlet om «å undervise godt i fagene» er for lengst forbi. Lærere i dag må ikke bare kunne formidle kunnskap, men også være mentorer og til og med kunne litt om markedsføring for å synliggjøre skolens særpreg. Skolens verksted- og restaurant- og kjøkkenfasiliteter har blitt stadig bedre de siste årene. Dette er ikke bare for syns skyld; her kan elevene lære et ordentlig håndverk. Jeg kjenner en gutt som gikk bilmekanikerlinja her. To år etter at han var ferdig, jobber han allerede som tekniker i en større bilverkstedkjede, med høyere lønn enn mange nyutdannede fra universiteter som sitter på kontor.
Apropos – det slår meg. Når jeg av og til surfer på nettet, ser jeg at «Yang Ming» dukker opp mange steder i verden. For eksempel finnes det en «Kinas Industribank, Changde Yang Ming-filial» i Changde i Hunan-provinsen. Tenk deg om en elev som har gått på vår Yang Ming-skole, en gang i framtida får muligheten til å jobbe i Kina. Om han da går inn i den banken og ser navnet «Yang Ming», vil han garantert kjenne på en merkelig blanding av det kjente og det fremmede.
Eller som en venn fortalte da han var på forretningsreise i Mudanjiang i nordøst-Kina. Han fikk plutselig se et skilt med «Mudanjiang Administrasjonskontor for Industri og Handel, Yang Ming-avdelingen». Han sto der og måpte, fortalte han, og tenkte: Har noen fra vår Yang Ming i Tainan slått seg ned så langt unna? Det var selvsagt en spøk, men akkurat den følelsen av å se kjente tegn et helt fremmed sted – det varmer.
Så, for oss fra Tainan er Yang Ming-skolen så mye mer enn bare et offisielt navn på en institusjon. Det er «ha det bra» når skoledagen er over, det er den varme, brennende asfalten på idrettsbanen, det er lukten av metall og olje fra verkstedklasserommet. Den representerer en slags tradisjon, et ydmykt håp fra foreldregenerasjonen om at barna skal lære noe nyttig og stå støtt i livet etter at de er ute i samfunnet.
Det som ikke står i lærebøkene
Jeg tenker ofte på at ungdommene som går på en sånn lokal skole, kanskje forstår «den gode, lokale stemningen» tidligere enn de som går på eliteskolene i byen.
- Dama som selger pannekaker ved skoleporten, hun husker hvem som ikke liker vårløk, og hvem som vil ha ekstra soyasaus.
- Mekanikeren på verkstedet ved siden av pumper gratis luft i dekkene på syklene til elevene innimellom, og sier «Det er greit, kom dere hjem så ikke mamma venter».
- Eieren av iskafeen over gata, selv om elevene bråker et helttermiddag under et skolearrangement, rister han bare på hodet og mumler litt, men klager aldri.
Disse små øyeblikkene er mer virkelig enn noen samfunnsfagtime. Navnet Yang Ming-skolen er vevd inn i disse små, dagligdagse handlingene og har blitt en del av alles felles minne.
Uansett hvordan verden forandrer seg, uansett hva som skjer med denne skolen i framtida, så lenge porten står der, og så lenge det kommer elever ut for å kjøpe noe å spise etter skoletid, vil den lokale, kraftfulle pulsen aldri forsvinne. Det er ingen stor livsvisdom, det er bare hverdagen her hos oss i Tainan.