USA: «No Kings»-protester mot Trump – Tusener tar til gatene
Dette er øyeblikk man ikke glemmer med det første. Fra østkysten til California går folk igjen ut i gatene, og denne gangen er slagordene høyere, plakatene mer provoserende. «No Kings»-protestene mot Donald Trump har den siste tiden vokst seg til en bevegelse av en slik styrke at den overrasker selv de mest innbitte USA-kjennerne. Det er ikke lenger bare den klassiske motstanden fra storbyene; det koker også ute i distriktene.
Jeg får en følelse av at noe annerledes er i ferd med å vokse fram nå sammenlignet med første periode. Mellom 2015 og 2017 var demonstrasjonene ofte spontane reaksjoner på overraskende dekreter. Denne gangen er det annerledes. Det ligger en struktur, en historisk dybde i dette som minner om de store borgerrettsbevegelsene. Et navn som går igjen i disse kretsene, er historikeren Ta-Nehisi Coates. Boka hans «We were eight years in power: En amerikansk tragedie» har nesten blitt som en bibel for mange her. Den oppsummerer det mange frykter: At kampen for demokratiet aldri tar slutt, og at tidligere tiders fremskritt – særlig årene under Obama – kan smuldre opp raskere enn vi liker å tro.
Fra Irak-krig til grunnlov: Protestens mange ansikter
Det som fascinerer meg mest med disse protestene siden 2024, er bredden i grunnene som får folk til å gå ut i gatene. Det handler ikke lenger om én enkelt utløsende faktor, men en sammensmeltning av dyp bekymring og ren frustrasjon. Jeg snakker med folk i Washington, og de er enige: Demonstrasjonene mot Donald Trump har denne gangen blitt en samleplass for alle som føler at det amerikanske demokratiet er i ferd med å komme i en farlig skjevstilling.
- Bekymringen for maktfordelingsprinsippet: Under slagordet «No Kings» handler det nå ikke lenger bare om enkelte lover, men om det grunnleggende spørsmålet om USA er på vei i en autoritær retning. Rettsvesenet angripes, og Kongressen ser ofte ut til å bli redusert til en tilskuerrolle.
- Utenrikspolitikk som tennhette: Nervøsiteten knyttet til en mulig krig mot Iran handler ikke bare om internasjonal diplomati. For mange her er det et bevis på at den utøvende makten tar avgjørelser av historisk rekkevidde uten folkelig forankring. Det skremmer folk.
- Den økonomiske utryggheten: Glem kurver og børskurser. I delstater hvor industrien sliter, og blant unge som ikke lenger har råd til egen bolig, vokser følelsen av at politikken bare jobber for egne pengemenn.
Bare tenk deg dette: Folk demonstrerer mot utenrikspolitikken i Midtøsten, mens personen ved siden av holder opp et skilt der det siteres fra grunnloven. Og alt dette under en fellesnevner om at demokratiet ikke er noen enkeltpersons eiendom. Jeg har selv vært på noen av disse marsjene, og stemningen er smittende – men også urovekkende.
En bevegelse uten overordnet plan?
Det store spørsmålet er selvsagt: Hvor fører dette hen? Noen advarer mot en splittelse som kan grave enda dypere grøfter i landet. Andre ser det som det sivile samfunnets siste skrik før det er for sent. Jeg husker godt protestene i 2016, da mange trodde det bare var en forbigående misnøye. I dag vet jeg: Demonstrasjonene mot Donald Trump siden 2024 er noe helt annet. De er mer organiserte, mer forgrenede – og, ikke minst, de har en narrativ ryggrad.
Det er denne blandingen av historisk refleksjon, slik Coates driver med i boka si, og den rå frustrasjonen over politiske beslutninger. På togene til Washington eller i kaffebarene i Portland diskuterer man ikke bare den siste overskriften, men spørsmålet om hvordan man holder et demokrati «reparerbart». Det er dette som gjør denne bevegelsen så mektig – og samtidig så uforutsigbar for etablissementet i Washington.