Marco Cecchinato, løvehjertet: fortidens magi gjenoppstår i kvartfinalen av BMW Open i Barletta
Barletta våknet til den spesielle duften som bare enkelte vårdager kan gi, men i dag er det noe annerledes i luften. Den er ladet med elektrisitet. Trofeo Lapietra, det vi her i byen kjærlig kaller Open della Disfida, er i full gang, og hovedrunden leverer følelser som selv de største optimistene ikke hadde forventet. Og midt i alt dette er han der: Marco Cecchinato.
Jeg vet, jeg vet, det kjennes nesten som å reise tilbake i tid, til da armen hans var som en tryllestav og backhanden langs linjen var et kunstverk. Men ingen nostalgi, for det jeg ser for tiden på grusen i Barletta er ingen repris, det er ferske saker. Cecchinato er til stede, og han er fylt til bristepunktet med energi. Etter en sesong med oppturer og nedturer ser det ut til at møtet med jorden i Puglia har tent den glemte gnisten i ham på nytt.
En mesterlig åpning mot en erfaren veteran
Første runde gjorde umiddelbart status. Foran seg hadde han en tøff nøtt som Philipp Kohlschreiber. Tyskeren, født i ’83, er en som har bygget hele sin karriere på grus, en mur som er vanskelig å bryte ned. Men Cecchinato leverte en intelligent og tålmodig kamp. Han tok tak i ham, fikk ham til å løpe, og brukte den berømte crossen som når den sitter, får deg til å sprette opp av stolen. Første hinder var overvunnet med selvtilliten til en som vet at disse banene er hans hjemmebane.
Kvartfinale: Duellen mot Fucsovics
Nå heves imidlertid listen. I morgen (eller i kveld, avhengig av når de går på banen, men det ryktes at det blir kveldens hovedkamp) står kvartfinalen for døren: Marco Cecchinato (Italia) mot Márton Fucsovics (Ungarn). Og hvis du vil vite om Marcos comeback bare er en kortvarig oppblomstring eller om det er seriøst, så er akkurat dette prøvesteinen.
Fucsovics er ingen hvem som helst. Han holder topp 50-nivå, har en enorm fysikk, slår hardt og gir seg aldri. For min del vil kampen stå og falle med Cecchinatos evne til å håndtere ungarerens kraft. Klarer Marco å trekke ham inn i lange dueller, utnytte rytme og touch, da er sjansene enorme. Lar han derimot Fucsovics dominere med forehanden, blir det en svært bratt oppoverbakke. Men i det siste har jeg sett en konsentrasjon i blikket til Marco som jeg ikke har sett på lenge. Han ser ut til å ha gjenfunnet gleden ved å lide på banen, den sliten som for en italiensk tennisspiller på dette underlaget nesten blir en nytelse.
Derfor er denne turneringen mer enn bare et trofé
Jeg vil ikke være filosofisk, men her i Barletta er det noe helt spesielt. Det sies at mottakelsen disse dagene har vært helt utrolig, og å se tribunene fulle en halvtime før kampen hans, det tror jeg virkelig på. Publikum fyller tribunene, og det er en atmosfære av tennis fra en svunnen tid. Marco Cecchinato, i denne sammenhengen, er ikke bare en spiller: han er et symbol. For oss som fulgte hans strålende 2018, gir det en glede utover selve resultatet å se ham kjempe for hvert eneste poeng under Puglia-solen.
- Hjemmebanefordelen: Å spille på hjemmebane, med publikum i ryggen, er ingen liten fordel. "Forza Marco"-ropene som gjenlyder mellom banene utgjør en forskjell i de avgjørende øyeblikkene.
- Underlaget: Grusen i Barletta, som er litt tregere enn på andre steder, fremhevet spillet hans som består av variasjoner og tunge baller.
- Hodet: Det høres kanskje banalt ut for en som ham, men det er den viktigste faktoren. Denne uken ser jeg ham rolig, fri. Og når Marco er rolig, kan han virkelig slå hvem som helst.
Så mens BMW Open (som for de som ikke vet det, er en av de turneringene som klarer å kombinere merkets eleganse med lidenskapen for vår tennis) går inn i sin mest intense fase, klynger jeg meg til denne følelsen. I morgen blir det kamp. Fucsovics står klar til å knuse hjemmefavorittens drømmer, men Cecchinato har på sin side lysten til å bevise at visse flammer, når de er ekte, aldri slukner. Skru på TV-en, eller enda bedre, kom til tennisklubben. For når Marco tar sats, er det et skue du ikke vil gå glipp av.