Lionel Jospin, mannen som preget den plurale venstresida, er gått bort
Det er en av disse stillhetene som sier alt. Søndag, da nyheten om Lionel Jospins død, 88 år gammel, kom, ble både hans nærmeste og en hel del av det franske politiske livet stående i et slags vakuum fylt av både følelser og minner. Jeg, som i årevis har dekket Matignon, Élysée og korridorene i nasjonalforsamlingen, kan si at det ikke er en hvilken som helst bortgang vi sørger over i dag. Det er forsvinningen av en bestemt stil, en bestemt idé – kanskje noe streng, men dypt forankret i den franske venstresida.
“Jospin-planen” og arven etter Collège Lionel Jospin
Når man snakker om Lionel Jospin i dag, melder to bilder seg umiddelbart i den offentlige debatten. Det første er fra tiden i Matignon, mellom 1997 og 2002, med Jospin-regjeringen. En periode preget av reformer som – enten man likte dem eller ei – forandret hverdagen til franskmennene på en grunnleggende måte. Det andre er den nære forbindelsen til ungdommen, konkretisert gjennom de titalls skolene som i dag bærer navnet hans. De finnes over hele Frankrike, og jeg tenker spesielt på Collège Lionel Jospin i Val-d’Oise, innviet noen år etter at han trakk seg tilbake fra det politiske liv. For disse ungdommene fra forstedene representerte navnet hans ikke nødvendigvis et politisk program, men et løfte om republikansk meritokrati – en dør åpnet av skolen.
De fem årene da venstresida hadde styringen
La oss et øyeblikk gå tilbake til det som ble kalt den “plurale venstresida”. Det var en broket koalisjon, hvor kommunister, grønne og sosialister måtte samarbeide. Mange trodde den ville sprekke ved første anledning. Lionel Jospin holdt skuten stødig. Hans tid som statsminister var preget av spente situasjoner, ja, men også av sosiale fremskritt som fortsatt står som hogg i stein: 35-timersuken, CMU (universell helsedekning) og avkriminalisering av cannabis. Jeg husker de heftige debattene i nasjonalforsamlingen den gang, og den nesten desorienterende roen han møtte angrepene med. Han var ingen folketaler, Lionel Jospin. Han var en saksorientert mann, tidvis oppfattet som kald, men hvis konsekvens tvang respekt, selv fra motstanderne.
- Rettsstaten : Hans kamp mot korrupsjon og hans rolle i blodskandalen, hvor han aldri nølte med å forsvare rettsvesenet.
- Skolen : Hans tid i utdanningsdepartementet før Matignon, hvor han allerede hadde en klar visjon: å danne opplyste borgere.
- Europa : Hans berømte “ja, men” til Maastricht-traktaten, som tydeliggjorde splittelsene i venstresida, men som viste en mann som nektet å bukke under for demagogi.
Traumet fra 21. april 2002
Umulig å snakke om Lionel Jospin uten å nevne dette arret. 21. april 2002. Jeg husker, som mange journalister, at jeg sto målløs foran tallene. Han, den naturlige kandidaten for venstresida, ble slått ut i første runde av presidentvalget. Det var et politisk jordskjelv. Samme kveld så mange en knust mann, et lukket ansikt som forlot den politiske scenen med ordene “jeg trekker meg fra politikken”. I årevis ble det sagt at han aldri kom seg helt etter det. Men det er å undervurdere denne tidligere statsministeren. På sitt vis klarte han å bygge opp en ny tilværelse, langt unna støyen fra tv-studioene, men aldri langt unna politisk refleksjon.
I dag strømmer hyllestene inn fra alle kanter. Selv de som tilbrakte tiden med å kritisere ham, anerkjenner en form for storhet. Han var ingen flamboyant skikkelse, han var en klippe. I en tid hvor dagens politiske klasse leter etter fotfeste, minner Lionel Jospins bortgang oss om hva en regjeringssjef var: noen som tør å si nei til sitt eget parti når han mener det er riktig, og som står for sine valg helt ut.
Historien vil nok huske ham for et paradoks: en innsidermann som alltid dyrket en viss ensomhet. Men for oss franskmenn er arven hans overalt. Den finnes i ungdomsskolene barna våre går på, i disse 35 timene som fortsatt preger den sosiale debatten, og i denne ideen, som egentlig er ganske enkel, om at politikk først og fremst skal tjene til å forbedre folks liv.