Jens Stoltenberg tilbake i norsk politikk: – Nå kommer de store avgjørelsene
Jens Stoltenberg er tilbake. Etter endt oppdrag som NATOs generalsekretær har han landet på norsk jord igjen, og i løpet av få uker er han allerede midt i smørøyet av den politiske hverdagen. Det er nesten som om han aldri dro, men samtidig er alt annerledes. De store, tunge sakene som nå ligger på bordet, er av en helt annen kaliber enn da han forlot landet for å lede forsvarsalliansen.
For de av oss som fulgte Jens Stoltenbergs første regjering på 2000-tallet, og senere Jens Stoltenbergs andre regjering som ble en lærepenge i håndtering av finanskrise, er det lett å kjenne igjen manøvrene. Han har den der evnen til å dukke opp akkurat når det brenner på dass, og folk flest begynner å lure på hvem som egentlig har kontrollen. Nå brenner det igjen, men denne gangen handler det like mye om hva som skjer utenfor landegrensene som innenfor.
EUs karbontoll banker på døra
Den store elefanten i rommet akkurat nå, det er EUs karbontoll. Dette er ikke en sak som bare forsvinner i en utredning eller to. Det er en konkret, tung politisk avgjørelse som vil merkes for både industri og vanlige folk. Jeg vet at de i Jens Stoltenberg sitt team allerede har vært i møter som går på langt over normal arbeidstid, for dette her er rett og slett for viktig til å bli liggende. Det er typisk Stoltenberg, det – å ta tak i de store strukturelle greiene før de rekker å bli en krise ingen kan håndtere.
Han har vært der før. Under Jens Stoltenbergs andre regjering var det bankkrise og oljeprisfall som skulle temmes. Nå er det grønt skifte og internasjonal tollmur som står for tur. Det er ikke mange i norsk politikk som sitter med samme nettverket som han gjør etter åtte år i NATO. Han kjenner både EU-toppene og USAs tunge dyr på en helt annen måte nå enn da han gikk av som statsminister. Det er en fordel vi kommer til å merke i forhandlingene fremover.
Når etterforskningen tar for lang tid
Mens Stoltenberg nå skal navigere i de store, internasjonale linjene, pågår det samtidig diskusjoner her hjemme som minner oss på at rettsstaten også må fungere i det daglige. Jeg tenker spesielt på den pågående etterforskningen i Finnmark. Der sitter forsvarere og frykter for vitnepåvirkning etter at politiet gikk ut i media på en måte man sjelden ser. Når sakene trekker ut i årevis, slik vi også har sett i flere andre store saker, da begynner tilliten til systemet å slite.
Det er ikke akkurat den saken man forbinder med Jens Stoltenberg sine tidligere regjeringsperioder, men den illustrerer et problem som har vokst seg større de siste årene: byråkratiet går for sakte. I Jens Stoltenbergs første regjering hadde man kanskje ikke sett for seg at en etterforskning av denne typen skulle kunne pågå i årevis uten at noen grep inn. Nå er det en reell utfordring som den nye, gamle statsministeren må forholde seg til – for næringslivet, som i fiskerisaken, trenger forutsigbarhet.
- EUs karbontoll – Den største enkeltsaken som venter. Blir det forhandlet frem en norsk tilpasning, eller kjører vi på med full integrering?
- Etterforskningstid – Både i Finnmark-saken og i andre saker som interne kilder har påpekt, ser vi at tiden det tar å etterforske har blitt en egen belastning.
- Internasjonal erfaring – Jens Stoltenberg sitter på et kontaktnettverk som ingen andre norske politikere kan matche. Det blir avgjørende i møte med EU.
Tilbake til fremtiden
Det som gjør denne returen spesiell, er at Jens Stoltenberg ikke kommer tilbake som en hvilken som helst politiker. Han kommer tilbake som en som har sett det internasjonale maskineriet fra innsiden. Han vet hvordan beslutninger fattes i Brussel og hvordan man vinner frem med norske interesser i en stadig tøffere geopolitisk virkelighet. Spørsmålet er om det er nok til å løse de store, uløste sakene som har samlet seg opp her hjemme.
For det er jo ikke bare karbontoll som venter. Det er en hel rekke saker fra Jens Stoltenbergs andre regjering som aldri ble helt ferdig, og som nå ligger der og ulmer. Jeg tror vi kommer til å se en ganske så annerledes Stoltenberg denne gangen. Mindre partipolitiker, mer statsmann. Og akkurat det trenger vi kanskje mer enn noen gang.