Mecenaten: Filmen som får oss til å revurdere prisen på kunst
For tiden går det knapt an å åpne en kulturside uten å snuble over navnet Mecenaten. Filmen, som hadde premiere for et par uker siden, har allerede rukket å bli stemplet som "årets mest omtalte svenske film" – og det med god grunn. Men hva er det egentlig som gjør at denne fortellingen om en ung kunststudent og en velstående eldre mann griper så hardt? Handler det bare om maktrelasjoner, eller er det noe større, noe dypt forankret i vår oppfatning av kunstens vilkår?
Når kunst blir en valuta
I sentrum står et forhold som er like tillokkende som ubehagelig. Carla Sehn gestalter en kunststudent som trekkes inn i en tilværelse preget av luksus og kulturell status, takket være en betydelig eldre mesén. Det er en historie som like gjerne kunne utspilt seg i 1800-tallets salonger som i dagens Oslo sentrum. For spørsmålet er evig: hva er man villig til å ofre for å få skape? Regissøren har selv beskrevet filmen som en "spenningsroman om avhengighet", og det merkes. Hver scene vibrerer av en ubehagelig følelse av at ingenting er gratis – minst av alt kunstnerisk frihet.
Det er nettopp den u betalte gjelden som gjør Mecenaten så aktuell. I en tid hvor offentlig kulturstøtte blir utfordret og private samlere i økende grad trer frem som kunstens redningsmenn, tvinges vi til å spørre oss: hvem får egentlig bestemme over kunsten? Den som betaler, eller den som skaper?
Greven som fortsatt spøker
For den som er kjent med svensk kulturhistorie dukker det selvsagt opp en skygge fra fortiden: Den svenske greven og meséen Gustaf Trolle-Bonde (1773-1855). En mann som i løpet av sin livstid samlet kunst, støttet unge talenter og bygget opp en av landets fremste samlinger – men som også personifiserte det komplekse forholdet mellom penger og estetikk. Akkurat som filmens mesén beveget Trolle-Bonde seg i en verden hvor kunstneren både var beundret og avhengig, en lekekamerat for adelen snarere enn en fri skaper.
Det er ingen tilfeldighet at filmen vekker nettopp disse historiske ekkoene. Ved å plassere en nåtidig historie mot en bakgrunn av klassiske mesénidealer avdekker den noe ubehagelig: kanskje har det aldri eksistert noen gullalder hvor kunsten var fullstendig fri. Kanskje har vi alltid danset etter noen andres pipe, enten pipa tilhører en greve, en gallerist eller en kommunal kulturnemnd.
Det vi snakker om når vi snakker om Mecenaten
Her er noen av spørsmålene filmen har fått kulturnorge til å diskutere:
- Utnyttelse eller mulighet? Kan en mesén noensinne være fullstendig uselvisk, eller handler det alltid om et følelsesmessig og økonomisk overtak?
- Den nye kunstens vei – må den alltid gå via en allerede etablert smakselite? Filmen viser hvordan "ny kunst" ofte blir til i skyggen av noen andres preferanser.
- Hva er en kunstner verdt? I en scene sier meséen: "Jeg gir deg muligheten til å bli den du er." Men til hvilken pris?
Det er ingen tilfeldighet at nettopp Mecenaten har blitt filmen som får oss til å stille disse spørsmålene høyt. Med et manuskript som biter og en spillestil som ligger ubehagelig tett på virkeligheten, har filmskaperne klart å fange noe grunnleggende i den samtidige kunstverdens selvbilde. Vi vil gjerne tro at talent alltid finner sin vei, men filmen viser noe annet: talent må oppdages, og den som oppdager det sitter ofte på en makt som sjelden blir utfordret.
Gustaf Trolle-Bonde ville trolig kjent seg igjen. Hans tidsalder var fylt av lignende paradokser. Det som gjør Mecenaten til en så engasjerende opplevelse er at den ikke dømmer, men bare lar oss se. Se hvor lite som egentlig har forandret seg, og hvor mye vi fortsatt er villige til å gi for en sjanse til å være med å leke i de fine salongene.
Se den, diskuter den, og spør deg selv: hvem er egentlig din mesén?