Mario Adorf er død: Farvel til en legende i tysk film
Ja, hallo der. Nyheten treffer en hardere enn man skulle tro. Mario Adorf – han var liksom alltid der. Enten som slem skurk på ville vesten, som grumsete patriark i TV-stolen, eller når han i intervjuer blinket rett gjennom sjelen på deg med det skjelmske blikket sitt. I går, 8. april, sovnet han stille inn i leiligheten sin i Paris, 95 år gammel. En kort tids sykdom slo ham ut, men de som kjente Mario Adorf vet dette: Han gikk glipp av ingen ting, ikke før det aller siste.
Fra gategutt i Eifel til ansiktet til tysk film
Han ble født i 1930 i Zürich, vokste opp i det rå Eifel-området – det preget ham. Gutten uten far som måtte bryte seg vei med sjarm og den utrolige nærværet sitt. Skuespillet var ingen tilfeldighet, men ren nødvendighet. Han var ikke den klassiske helten, for han var for ekte. For nær livet. Mens andre kom ridende på hvite hester, spilte han Bruno Lüdke i "Om natten når djevelen kom". Det var i 1957, og publikum var sjokkert. Det var nettopp greia hans: kantene, avgrunnene. Han var skurken man likevel likte å se på. Da han i 1963 skjøt stakkars Nscho-tschi i "Winnetou" – da jublet ungene bak tv-skjermene av sinne. Og nettopp det gjorde ham til en skikkelig stjerne.
Rollen som forandret ham for alltid
Han kunne jo selvsagt ha slått gjennom i Hollywood. Men han hadde jo denne italienske faren, dette sydlandske temperamentet som ikke helt passet til den kjernefyske tyskeren. I stedet jobbet han med de største: Fassbinder, Schlöndorff, Billy Wilder. I Volker Schlöndorffs "Blikktrommen" (1979) var han den nazistiske kokken Matzerath – en rolle som for alvor forankret ham i det europeiske filmens panteon. Jeg sier dere, når man vinner Oscar for beste fremmedspråklige film, er det noe for seg selv. Men Mario Adorf var aldri typen som fløy av gårde. Han forble gutten fra Mayen som bare var jævlig god i jobben sin.
- 1957: Gjennombruddet som tragisk kvinnemorder i "Om natten når djevelen kom".
- 1979: Ikonet: Alfred Matzerath i Oscar-vinnende "Blikktrommen".
- 1980-/90-tallet: Fra skurk til TV-favoritt ("Kir Royal", "Den store Bellheim").
- 2024: Hans siste store opptreden – på video til Den tyske TV-prisen.
"Det kunne vært verre" – Livet som et kunststykke
For noen år siden kalte han selvbiografien sin: "Det kunne vært verre – Mario Adorf". Det var typisk Adorf. Ikke noe sutrenummer, men et skuldertrekk med et blunk. Som 94-åring sa han via videohilsen til Den tyske TV-prisen, fordi han ikke kunne reise: "Jeg antar at dette er den siste prisen." Han visste hva det gjaldt. Og likevel takket han publikum for "den årelange trofastheten" – det var hans siste hilsen til oss. Denne mannen som hadde spilt inn over 200 filmer, som kunne le med Loriot og Peter Ustinov, han forble ydmyk til det siste.
Han etterlater seg sin kone Monique, datteren Stella og en haug med filmer som vi kommer til å se igjen i vinter. Enten det er "Lola", "Rossini" eller kultserien "Kir Royal" – den Monsignore-en i "Monaco Franze", det var kanskje et genialt trekk. Mario Adorf var en menneskeskildrer. Hverken mer eller mindre. Men nettopp det er det aller største i vår tids glattstrykte stjernefabrikk. Ha det bra, gamle venn. Og ja, du hadde rett: Så ille var det ikke. Men uten deg er det liksom litt mer tomt.