NASA-satellitt styrter mot jorden: Hva betyr dette for Norge?
Har du fått med deg overskriftene om at en NASA-satellitt styrter mot Jorden og kjent et lite stikk av "bør jeg se opp eller finne dekning?" – ta en pust i bakken, kompis. Romfartøyet det er snakk om – Van Allen Probe A – gjør sin store finale denne uken, og selv om det høres dramatisk ut, er virkeligheten langt mindre Hollywood enn du tror.
Satellitten ble skutt opp i 2012 som en del av en duo som skulle studere Van Allen-belte, strålingsbeltene som omgir planeten vår. Denne lite, uredde arbeidshesten har sirklet rundt oss i nesten 14 år og sendt hjem vanvittig spennende data om de farlige partiklene som fanges opp av jordas magnetfelt. Tvillingen, Probe B, ble kontrollert ført inn i atmosfæren i fjor. Nå er det Probe A sin tur til å takke for seg – og den går ut med et smell, bokstavelig talt.
Bør du være redd for å bli truffet?
Kort svar: Omtrent like mye som du bekymrer deg for at en elg skal hoppe inn gjennom stuevinduet ditt. Størsteparten av det 1500 kilo tunge romfartøyet vil brenne opp under gjeninntreden, som ventes å skje i løpet av de neste dagene. Eventuelle deler som overlever, vil trolig havne i havet eller treffe et eller annet avsidesliggende sted. Sjansen for at en bit lander nær et befolket område er utrolig liten – vi snakker en på flere tusen. For oss i Norge, med vår langstrakte kystlinje og store utmarksområder, er oddsen enda lavere. Så nei, du trenger ikke å legge til "satellitt-rester" i kriseplanen for hytta.
Men hva er det egentlig som kommer ned? La oss se på de viktigste punktene i arven etter denne NASA-satellitten:
- Oppdraget: Van Allen-probene (opprinnelig Radiation Belt Storm Probes) – designet for å forstå hvordan strålingsbeltene oppfører seg under solstormer.
- Viktigste oppdagelse: De avdekket et tredje, tidligere ukjent strålingsbelte som dannes midlertidig etter solstormer.
- Data-arven: Funnene deres er avgjørende for å beskytte andre satellitter og astronauter mot stråling.
- Masse ved gjeninntreden: Omtrent 1,5 tonn, men over 90 % forventes å brenne opp.
Fra rakettdrømmer til kommersielt romkappløp
Det er rart å tenke på at slike oppdrag en gang var ren science fiction. Hvis du vil sette pris på hvor langt vi har kommet, kan du få tak i boka Breaking the Chains of Gravity: The Story of Spaceflight Before NASA. Det er en fantastisk lesning om drømmerne og ingeniørene som gjorde romfart mulig lenge før NASA fantes. Og for teknologientusiastene der ute er klassikeren Space Mission Analysis and Design fortsatt bibelen for hvordan man faktisk planlegger noe så komplekst som å sende en sonde for å studere stråling.
Rommet er forresten ikke lenger bare myndighetenes domene. Nå til dags er det private aktører som kappes om å få hardware opp i verdensrommet. En knakende god bok som fanger denne nye gullrushet, er When the Heavens Went on Sale: The Misfits and Geniuses Racing to Put Space Within Reach. Den leses mer som en thriller enn en tørr bransjerapport.
Tilbake til vår fallende venn: All data fra Probe A ble lastet ned og analysert for årevis siden. Ingeniører brukte sannsynligvis verktøy som de som forklares i Spark in Action: Covers Apache Spark 3 with Examples in Java, Python, and Scala for å prosessere de enorme informasjonsmengdene den sendte hjem. Hele oppdragets historie er for øvrig nøye dokumentert i serier som Exploring the Unknown: Selected Documents in the History of the U.S. Civilian Space Program – en skattekiste for alle som elsker romfartspolitikk.
En siste fyrig avskjed
Så, mens overskriftene skriker "NASA-satellitt styrter mot Jorden!", la oss omformulere det: En av våre pålitelige robotkamerater tar sitt siste farvel. Den har gjort jobben sin, den er tom for drivstoff, og tyngdekraften sørger for en avskjed som vil se ut som et stjerneskudd – hvis du er heldig nok til å være på rett sted til rett tid. Og hvis du går glipp av det? Ikke noe stress. Det er mange flere NASA-satellitter der oppe som fortsatt jobber hardt, og mange flere bøker som holder deg med beina på jorda mens de utforsker det ukjente.