Jaime Lerner-statue avduket i Curitiba: En hyllest til mannen som tenkte på fremtiden
Har du vært i sentrum av Curitiba de siste dagene, har du sikkert lagt merke til noe annerledes – en summing i luften som bare ekte følelser kan skape. Stoppet du opp på fortauet, enten du har stått på en full leddbuss eller sittet på en benk av resirkulert papp, så vet du hva jeg snakker om. Byen har endelig forsonet seg for alvor med en av sine mest fremtredende sønner. Jaime Lerner-statuen er avduket, og den kunne ikke stått på et mer passende sted: like ved Rua XV, selve hjertet av hovedstaden, akkurat der Curitiba-sjelen slår som sterkest.
For oss som er herfra, eller som har opplevd byens forvandling de siste tiårene, har bildet av Lerner med sin visjonære stil og den sorte hatten allerede brent seg fast på netthinnen. Men nå står han der, i bronse, og ser ut over folkelivet. Det var ordfører Eduardo Pimentel som ledet seremonien, en mandag som sluttet å være en helt vanlig ukedag og ble en dato å merke seg. Følelsene tok overhånd da presenningen falt og avslørte det relasjonelle kunstverket – et konsept Lerner selv sto så sterkt for: kunsten i dialog med byen, ikke bare som pynt. Det er som om han står der, for alltid på gatehjørnet, og venter på at vi skal stoppe opp for å utveksle noen tanker om fremtiden.
Og det er umulig å snakke om Lerner uten å tenke på symbolet han brukte som utgangspunkt for alt. Jeg snakker ikke bare om byplanlegging, men om den dype forbindelsen til Esporte Clube XV de Novembro. XV, som legemliggjør Curitibas pågangsmot, bærer også dette romertallet i sjelen. Jaime var supporter, fast inventar på tribunen, og han hadde den selvtilliten som kommer av å vite at seier handler om strategi og innsikt i spillet. Statuen står der, i nærheten av Paço da Liberdade, men mannens ånd finner du langs XV de Novembro, ved den grønne korridoren, i RIT. Det er poetisk rettferdig at monumentet står i dialog med stedet hvor byen lærte å gå, å vokse og å respektere seg selv.
For deg som ikke har sett den ennå, er turen vel verdt. Og her er et tips fra en som har levd gjennom alle fasene av denne historien:
- Se den i øynene: Stans et minutt foran statuen. Jaime Lerner i bronse har et blikk som om han fortsatt er i ferd med å prosjektere noe.
- Fortell historien: Er du sammen med de små, forklar at det var han som fant opp den bussen som ligner et tog, og parkene som fyller byen med klart vann.
- Tenk byen nytt: Avdukingen handler ikke bare om fortiden. Det er en påminnelse om at Curitiba aldri må slutte å innovere, enten det gjelder transport, kultur eller inkludering.
Det spiller ingen rolle om du tilhører generasjonen som så Jaime styre, eller om du bare hørte om ham på arkitektstudiet. Avdukingen av denne statuen er et av de sjeldne øyeblikkene hvor vi legger partipolitikken til side for å feire arven etter en curitibaner som viste verden at en liten by kan ha store løsninger. XV der, i gatenavnet, og skaperen der, på fortauet – det er det perfekte møtet. Det er symbolet på at vi faktisk kan være en referanse. Nå er det bare å stikke innom, ta en prat med Jaime (i tankene, selvfølgelig) og takke for at vi fikk oppleve denne gullalderen. Byen takker, og kunsten har endelig fått sin rette plass.