Zebastian Modins vanvittige bronsedrama: «Nå kan jeg puste ut»
Det var på oppløpet at alt skulle avgjøres. I en av de mest nervepirrende spurtduellene jeg har sett i para-langrenn, krystet Zebastian Modin de aller siste kreftene ut av en allerede totalt utmattet kropp. Ledsageren hans, med stemme som ett langt brøl, guidet ham gjennom snøværet og inn til mål. Klokken stoppet på en tid som skulle vise seg å holde til en pallplass – men med bare knappe hundredeler.
En helt spesiell sekundstrid
Vi som fulgte rennet direkte holdt pusten. Zebastian Modin lå perfekt posisjonert gjennom hele rennet, men i den siste utforkjøringen mistet han uventet noen meter til teten. Det så mørkt ut en kort periode. Men akkurat da man trodde kreftene var slutt, giret den rutinerte 30-åringen opp enda en gang. Hans siste fraspark i skiene var rett og slett magisk. Målfoto måtte avgjøre, og først da kunne gleden eksplodere. Zebastian Modin hadde gjort det igjen – sikret en ettertraktet Paralympics-bronse til Sverige.
Lettelsen etter målgang
Etter rennet, da pulsen endelig fikk roet seg, viste mesteren en helt annen side. Borte var spenningen og den maksimale konsentrasjonen. I stedet kom lettelsen, gleden og en enorm stolthet over det han nettopp hadde prestert. Da han i mixed zone fikk spørsmålet om hva som gikk gjennom hodet hans akkurat idet han passerte målstreken, smilte han bredt. «Nå kan jeg puste ut,» sa han til reporterne på stedet. Akkurat den følelsen, etter måneder med hard trening og en resultatorientert hverdag å endelig slippe alle følelser løs, er nok noe hver idrettsutøver kan relatere seg til.
For samboeren som fulgte medaljerennet fra tribunen, var det minst like nervepirrende. Å se den man er gladest i kjempe i en sånn vanvittig sekundstrid må være en prøvelse i seg selv. Men da bronsen først var sikret, var det akkurat som for Zebastian: en kollektiv utpust og en stor, felles gledesrus.
Tre punkter som avgjorde Zebastian Modins renn
- Starten: Han fikk en kanonstart og kunne umiddelbart etablere seg i tetgruppen, noe som var A og O for å unngå å gå i andres spor.
- Ledsagerens rolle: Kommunikasjonen mellom Zebastian Modin og ledsageren hans var feilfri. I de tøffeste partiene var det guidingen som holdt ham med i kampen.
- Avslutningen: Til tross for at beina skrek av smerte, nektet han å gi opp. Oppløpsduellen var en ren viljesakt, og den avgjorde til slutt hvem som fikk gå opp på pallen.
En arv som fortsetter å vokse
Med denne bronsen skriver Zebastian Modin nok et kapittel i sin imponerende merittliste. Han har gjennom årene vist en unik evne til å prestere når det virkelig gjelder, på de aller største scenene. Det er ingen tilfeldighet at han nå kan tituleres som paralympisk medaljør – igjen. Dette er en idrettsmann som aldri slutter å imponere, og som med sin kampvilje og ydmykhet inspirerer langt utenfor langrennssporet. For oss svenske sportsentusiaster er det en ren fornøyelse å få følge reisen hans, og jeg, som mange andre, gleder meg allerede til neste gang vi kan heie ham frem.