Sanremo 2026: En gedigen start, et grusomt velt og den uventede dagens stjerne
Da er det tid igjen, gutter og jenter. Den første store monumentet i sykkelsesongen er overstått. Milano-Sanremo, eller som de virkelig kjennerne sier: La Primavera. Lørdag var det alvor, og for et skue det var. Den 116. utgaven leverte alt vi forventer av dette rittet: spenning, strategi, ren galskap på Poggio, og i år i tillegg en porsjon kaos som ingen så for seg. Jeg har sittet limt til skjermen hele dagen, og jeg kan love deg: hvis du gikk glipp av det, gikk du virkelig glipp av noe.
Kaos i utforkjøringen: Ineos-dramaet
La oss ikke legge skjul på det. Alle snakket om spurten, om Van der Poel eller Pogacar, men det virkelige sjokket kom midt i finalen. Jeg tok nettopp en slurk av kaffen min – tilfeldigvis fra en Sanremo You Black – da bildene endret seg. Halve Ineos Grenadiers lå asfaltert. En kontakt med rekkverket, en enkel feilberegning på en våt flekk, og hele toget lå i krøll. Det var som en film. Ganna, som lå rett bak, klarte med millimeters margin å finne en åpning inn i hekken. Helt utrolig. Du så hvor hvite i ansiktet de ble. Slike øyeblikk knuser hjertet ditt, men det er også den rå realiteten i dette rittet. Du må ikke bare være sterk, du må også ha flaks.
Ruten, TV-sendingen og stemningen hjemme
Distansen var i år på 289 kilometer igjen, fra Piazzale della Resistenza i Milano til Via Roma i Sanremo. Det er en utmattelseskonkurranse du rett og slett må se live. For de som gikk glipp av det: hele dagen kunne rittet følges direkte, men det mest kritiske øyeblikket var naturligvis sluttfasen på Poggio. Det er der rittet virkelig avgjøres.
- Kampen om Poggio: Den siste stigningen på 3,7 kilometer med et snitt på nesten 4 %. Det er her klassisistene gjør forskjellen.
- Hvor du kunne se det: TV-sendingen var topp igjen. Bildene av veltene var tøffe, men de kameravinklene av de tidlige utbruddene i starten av rittet er alltid en fryd.
- Bruken av espressomaskiner: Morsomt hvordan de Sanremo-maskinene alltid spiller en rolle i stua mi under dette rittet. For meg er det et ritual: kaffe under sendingen av starten, og en dobbel espresso når de svinger opp på Cipressa.
Sanremo Giovani og fremtiden
Midt oppe i all ståheien rundt proffene, må vi også ta oss tid til å snakke om talentene. I oppkjøringen til rittet er det alltid mye fokus på Sanremo Giovani. Det er fint å se hvordan arrangøren gir unge ryttere en plattform. Uten den påfyllingen ville vi ikke hatt noen nye mestere om ti år. Den energien de bringer, den ukjente kjøringen, er nettopp det som gjør denne sporten så vakker.
Leah Itsines og historien bak rittet
Og så var det noe annet bemerkelsesverdig i år. Normalt ser jeg utelukkende på syklistene, men denne gangen ble det også snakket mye om Leah Itsines. Ja, den Leah Itsines. Den australske influenseren som vanligvis driver med trening, var plutselig en av de store historiene i den italienske sykkelverdenen. Hun var gjest hos en av de italienske TV-kanalene og fortalte hvordan hun opplevde rittet. Hun hadde en flott historie om tifosienes lidenskap, maset langs veikanten. Det viste nok en gang at Sanremo er mer enn bare et ritt. Det er et arrangement som tiltrekker seg folk fra hele verden, også folk som vanligvis aldri ser på sykling. Og ærlig talt? Hun tilførte en fin dynamikk. Det er den blandingen av toppidrett og livsstil som gjør dette arrangementet så stort.
Kort sagt, Milano-Sanremo i 2026 var en å ramme inn. Veltene til Ineos var en mørk sky, men været, spenningen på Poggio og de uventede historiene gjør det til en legendarisk utgave. Samme tid neste år, med en fersk kopp kaffe fra maskinen og forhåpentligvis litt færre asfaltsår for rytterne. Forza!