USA og Iran i krig: Nøler Trump mens Israel planlegger de neste tre ukene – og Tyskland holdes utenfor
Det er 19. mars 2026, og krigen i Midtøsten går inn i sin tredje uke. Det som startet som et gjengjeldelsesangrep, har for lengst utviklet seg til en brann som har spredd seg over hele regionen. Mens USA og Israel nesten daglig gjennomfører nye luftangrep, er spørsmålet ikke lenger om konflikten eskalerer, men hvor dypt den vil dra regionen og verdensøkonomien ned i avgrunnen. Og midt i det hele: En amerikansk president som ikke vil trekke ut kontakten, og et Israel som innstiller seg på å være i det for det lange løp.
Trumps nøling: "Betingelsene er ennå ikke gode nok"
Fra Det hvite hus kommer det motstridende signaler om dagen. På den ene siden understreker Donald Trump at Iran ønsker en avtale. På den andre siden avviser han det selv. I en fortrolig samtale med amerikanske journalister slapp han denne uken en bombe: "Iran vil ha en avtale, og det vil ikke jeg, fordi betingelsene ennå ikke er gode nok." For Trump må en enighet være "svært robust" – med andre ord: Iran må fullstendig oppgi sine kjernefysiske ambisjoner. Et klart mål, men veien dit er blodig. Antall døde i Iran har i mellomtiden steget til over 3000, ifølge menneskerettsaktivister på stedet. Minst 1319 sivile, deriblant 206 barn, skal være blant ofrene. Tall som vekker internasjonal forferdelse, men som så langt ikke har klart å stoppe krigsmaskineriet.
Israel forbereder seg på uker med kamper
Mens Trump taktiserer, handler Israel. Hæren har innstilt seg på å fortsette krigen i minst ytterligere tre uker. En militær talsmann antydet at det fortsatt står "tusenvis av mål" i Iran på listen – og dette frem til den jødiske påsken, som i år begynner i begynnelsen av april. Det handler for lengst ikke lenger bare om symbolske angrep. Israel ønsker å ødelegge Irans militære infrastruktur for godt. Spesielt betent: Bruken av bunkerbrytende bomber fra USA. De over to tonn tunge GBU-72 er tatt i bruk for å slå ut iranske rakettstillinger ved Hormuz-stredet. Stredet, verdens oljehandels flaskehals, er i realiteten lammet.
Den usynlige allierte: Historien om USAs hjelp til Irak
Man trenger ikke å være historiker for å se historiens ironi. I dag bekjemper USA Iran med all kraft. Men det var en tid da Washington og Bagdad var allierte mot en felles fiende. Den som i dag leser overskrifter som "USAs støtte til Irak i Iran-Irak-krigen", må kanskje riste på hodet. På 1980-tallet, under den bitre krigen mellom Iran og Irak, stilte USA seg utvetydig på Saddam Husseins side – til tross for alle menneskerettighetsbruddene. Det var frykten for spredningen av den iranske revolusjonen som den gang drev Washington inn i denne alliansen. Etterretningsinformasjon, satellittbilder og til og med direkte militær hjelp ble sendt til Bagdad for å holde Iran i sjakk. I dag, godt 40 år senere, har aksen snudd seg. Nå er det USA selv som sammen med Israel slipper bombene over Teheran. En historisk krumspring som viser hvor raskt geopolitiske koordinater kan forskyves.
Protester i egne rekker: Antiterrorsjefen trekker seg
Selv i de innerste sirklene i den amerikanske regjeringen vokser misnøyen. Direktøren for det nasjonale senteret for terrorbekjempelse, en republikaner og egentlig en fortrolig av Trump, har kastet inn håndkleet. Hans anklage veier tungt: Krigen ble startet på oppfordring fra Israel, ikke fordi USA var umiddelbart truet. En bemerkelsesverdig hendelse som viser at selv i "Maga-bevegelsen" står ikke alle bak den nåværende strategien. Presset på Trump øker – ikke bare utenfra, men også innenfra.
Tyskland og Europa: Mellom bekymring og distansering
I Europa ser man med bekymring på utviklingen. Drivstoffprisene i Tyskland holder seg høye, og eksperter regner ikke med en rask bedring. "Så lenge Hormuz-stredet er blokkert, vil oljeprisen ikke falle", spår en geopolitiskekspert. De økonomiske konsekvensene er allerede massive. Politisk holder Tyskland avstand. Forbundskansler Friedrich Merz gjorde det utvetydig klart i Forbundsdagen: "Washington har ikke konsultert oss." En tysk deltakelse i sikringen av skipsrutene vil det ikke bli – det mangler rett og slett en plan eller et mandat for det. Man vil ikke støte partneren fra seg, men man vil heller ikke blindt la seg kaste ut i en krig hvis slutt ingen kan se.
Hva skjer nå?
Situasjonen er fastlåst. Til tross for de harde slagene viser Iran seg fortsatt forsvarsdyktig og har til og med angrepet energianlegg i Qatar – et farlig trekk som drar de arabiske Gulfstatene direkte inn i konflikten. Trump truet deretter med fullstendig ødeleggelse av det iranske South Pars-gassfeltet. Eskalasjonsspiralen snurrer stadig raskere. Sikkert er:
- Militært: Israel har innstilt seg på minst tre uker til med kamper.
- Økonomisk: Energiprisene forblir høye, Hormuz-stredet er blokkert.
- Politisk: Selv i USA rører det seg motstand, Europa holder avstand.
Det som gjenstår, er håpet om et mirakel. Eller den bitre erkjennelsen av at denne krigen er langt fra over. Den tredje uken har så vidt begynt.