Pérez-Llorca og lynkontrakten i provinsrådet i Valencia: Hastverk eller maktbruk?
Valencia våkner opp til nok en politisk såpeopera som stinker av svidd lang vei. Det har ikke gått en uke siden saken ble kjent, og den er allerede samtaleemne på hver eneste bar i Carmen-kvartalet og på alle terrasser rundt Plaza del Ayuntamiento. Provinsrådet i Valencia, styrt av Partido Popular (PP), har bestemt seg for å kjøre «full hast»-modus for å ansette partneren til José Pedro Pérez-Llorca. Og her kommer det store: en årslønn på 52.000 euro. Spørsmålet alle stiller seg, er om det her er snakk om overveldende faglige kvalifikasjoner, eller om vi er vitne til et lærebokeksempel på politisk maktbruk, der navnet passer perfekt.
Var det virkelig så akutt at det ikke kunne vente til mandag?
Dette er mantraet som har gjenlydt i korridorene i provinsadministrasjonen den siste tiden. Den offisielle begrunnelsen er det «presserende behovet» for å fylle en stilling. Men de av oss som har fulgt innsiden av administrasjonen i Valencia i flere tiår, vet at ordet «haster» i en ansettelsesprotokoll ofte er den beste unnskyldningen for å omgå de vanlige prosedyrene. I dette tilfellet er den ansatte ingen ringere enn partneren til Pedro Perez-llorca. Et sammentreff som, i politiske kretser, lukter mer av gjengjeldelse enn av tilfeldighet.
Saken i detalj: En lønn som svir i krisetider
La oss komme til poenget, for det som svir her er beløpet. Vi snakker om 52.000 euro i året, brutto. Et tall som for en tillits- eller rådgiverstilling kan høres normalt ut, men som når det signeres under påskuddet «haster» og med etternavnet Pérez-Llorca i bakgrunnen, blir en skikkelig fristelse for kritikk. Mens opposisjonen spisser albuene, insisterer den politiske ledelsen på at de har fulgt gjeldende lover. Men her, som alltid, går ikke lov og etikk alltid hånd i hånd.
- Den utvalgte rollen: Det er en lederstilling, men med oppgaver som, ifølge hviskingen i bygningens egne korridorer, like gjerne kunne vært utført av internt, fast ansatt personale.
- «Modus operandi»: Man har benyttet seg av en ansettelsesform for «presserende behov», et unntaksmekanisme som i det siste ser ut til å ha blitt litt for vanlig i provinsrådet.
- Familiebåndet: Den direkte forbindelsen til Perez Llorca er kjernen i denne saken. Er dette en enkel administrativ prosedyre, eller et lite vink til de nærmeste?
Korridorprat og skråblikk fra opposisjonen
Folk flest er ganske klare på dette: Dette er ren politikk. For når du ser at navnet Perez-Llorca dukker opp i forbindelse med en lynansettelse, våkner den historiske hukommelsen til valencianerne umiddelbart. Dette er ingen liten sak; det er et trekk som med nød og neppe vil passere den offentlige granskingen. Opposisjonen har allerede kunngjort at de vil kreve svar i neste plenum, og det blir nok ingen rolig kaffeprat. De vil ha tak i de juridiske rapportene, dokumentasjonen på det «presserende behovet» og, selvfølgelig, en beskrivelse av de faktiske arbeidsoppgavene.
I mellomtiden prøver den ansattes nærmeste krets å tone det ned, og hevder at vedkommende er en profesjonell med lang erfaring. Men folkeopinionen er nådeløs: når lønnen er mer enn anstendig, og signeringen av kontrakten sammenfaller med etternavnet til den som har makten, blir skyggen av nepotisme lang. José Pedro Pérez-Llorca er ingen nykomling i dette spillet; han vet utmerket godt hvordan det politiske barometeret fungerer. Kanskje det er derfor mange lurer på hvorfor de ikke var mer forberedt på å unngå dette oppstyret.
Kort sagt, det som skulle være nok en administrativ prosedyre i provinsrådet i Valencia, har blitt en temperaturmåler på hvordan offentlige ressurser forvaltes når navn spiller en rolle. Vi får se om det «presserende behovet» tåler granskningen i ukene som kommer, eller om det, slik vi som kjenner innsiden av dette maskineriet mistenker, ender opp som enda et kapittel i en serie vi har sett altfor mange ganger før.