Franco Tentorio har gått bort – ordføreren som satte sitt preg på Bergamo
Bergamo våknet opp til en nyhet som fikk alle til å stanse opp. Franco Tentorio, mannen som ledet byen vår fra slutten av 90-tallet og inn i det nye millenniet, har gått bort, 81 år gammel. Det er ikke bare en tidligere ordfører som forsvinner; det er et stykke nyere historie i Bergamo som nå avslutter et kapittel. Jeg så ham mange ganger rundt omkring, fulgte ham i kampene hans, og i dag, som så mange andre, kjenner jeg behovet for å stanse opp et øyeblikk og minnes ham.
Det var i 1995 at Franco Tentorio vant valget. For oss bergamaske, vant til en viss kontinuitet i administrasjonen, førte hans ankomst med seg en frisk vind. Jeg husker hvordan han snakket med folk på markedet, uten filter, med den derre ærligheten som kanskje har vært savnet i politikken i det siste. Han var ikke typen som kom med svulstige taler; han så tingene i øynene, og de som kjente ham, vet godt at under den handlekraftige fasaden brant det en lidenskap for denne byen som gikk langt utover den rent institusjonelle rollen.
I to perioder, frem til 2004, holdt han i tømmene i kommunen. Det var komplekse år: Italia var i endring, provinsen prøvde å finne seg en ny plass etter slutten av den første republikk, og Bergamo måtte håndtere en byutvikling som krevde visjoner. Han var ikke en enkel ordfører, og kanskje nettopp derfor ble han elsket. Arven hans består av konkrete ting, av det man fortsatt ser i dag når man spaserer gjennom byen.
Mannen bak trikolorbåndet
Å snakke om Franco Tentorio uten å nevne hans dype bånd til Bergamo, ville være umulig. Han ble født i ’45, sønn av en annen tid, han hadde pustet med i gjenoppbyggingen og deretter lengselen etter å reise seg på 70-tallet. Da han satte seg i ordførerstolen, visste han at enhver avgjørelse ville bli gransket. Og han senket aldri blikket.
Hans styrke var evnen til å lytte, selv til dem som ikke var enige med ham. I en tid uten sosiale medier, foregikk politikken i partilag, i foreninger, men fremfor alt ute på gata. Og han var en mester i det spillet. De som hadde ham som politisk motstander, minnes ham i dag med respekt, fordi han kunne skille heftig debatt fra personlig respekt. En lekse som kanskje er mer nødvendig enn noen gang i dag.
Stedene og minnene til et helt lokalsamfunn
Hvis jeg skulle tenke på et symbol på hans innsats, ville jeg ikke komme på en minneplate eller en åpning, men snarere måten han forsto rollen på. I løpet av sin periode så Bergamo veksten av viktige prosjekter. Han likte å gjenta at en by ikke bare bygges med anleggsprosjekter, men med mennesker. Og kanskje hadde han rett. Bare tenk på hvordan han håndterte dialogen med de produserende miljøene i vår region, en grunnpilar for en by som aldri glemmer at den også er et verksted for ideer og bedrifter.
De siste årene, etter at han forlot den aktive politiske scenen, var det ikke uvanlig å støte på ham i sentrum. En kaffe på en bar, en prat med de gamle vennene. Han hadde ikke mistet den der luften av en praktisk intellektuell, som kunne snakke om alt med samme lidenskap. Bortgangen hans, som skjedde i går, etterlater et tomrom som strekker seg utover politikken.
For mange er det som om et referansepunkt er borte. De som, som ham, bygde byen vi lever i, glemmer vi ikke så lett. For minnet om en god administrator måles ikke bare i tall eller byrådsmedlemmer, men i minnene han etterlater seg på torg, i gater, i hverdagslivet.
- 1995-1999: Første periode som ordfører, preget av en direkte og innovativ tilnærming for sin tid.
- 1999-2004: Gjenvalgt til å lede byen, takler utfordringene i det nye millenniet med samme besluttsomhet.
- Et liv for Bergamo: Født i 1945, har han opplevd tiår med forandringer, og forble alltid et samlende punkt for lokalsamfunnet.
I dag sørger Bergamo over Franco Tentorio. Søkelyset fra nasjonalpolitikken er ikke rettet mot oss, men her hos oss, i Via XX Settembre, på Piazza Vecchia, under arkadene, merkes savnet så absolutt. For når en mann har lagt så mye av seg selv i å tjene sitt eget land, er folkets takknemlighet det eneste monumentet som teller. Og det gir vi ham alle i dag, med den stillhet og respekt som ekte menn fortjener.