Spanien mot Egypten: Et korstog som endte i stillhet – og en historieleksjon fra Polybios til Gerald Vanenburg
Det skulle bli en fest, en fotballfest der to fotballnasjoner med røtter i tre kontinenter skulle møtes. I stedet ble Spania mot Egypten en kamp vi sent vil glemme – av alle feil grunner. 0-0 på resultattavla, men bak tallene skjuler det seg et drama som strekker seg fra oldtidens slagmarker til dagens heite tribuner. Jeg var der, og tro meg, dette var ingen vanlig treningskamp.
Et "korstog" som gikk galt
Allerede før avspark lå det en merkelig ladning i luften. Forventningene var høye, men stemningen var ... anspent. Og da kampen først startet, kom det som mange hadde fryktet: islamofobiske tilrop fra deler av det spanske publikum. Dette er ikke lenger bare et fotballproblem, det er et samfunnsproblem som sniker seg inn på arenaene. Jeg har sett mange derbyer opp gjennom årene, men å høre den type skjellsord i en treningskamp, mot et lag fra Egypt, det fikk til og med meg til å føle ubehag. Det føltes som et lite, trist korstog over banen, men uten noen edle formål. Bare fiendtlighet.
Historien hvisker: Polybios og Abd el-Krim
Det er lett å glemme den historiske tyngden når man står der med en varm pølse i hånda. Men for meg, som elsker lag på lag av fortellinger, var det umulig å ikke tenke på Polybios. Den greske historikeren som lærte oss å forstå hvordan riker reiser seg og faller, og hvordan krigskunsten egentlig alltid handler om de samme tingene: strategi, moral og ressurser. Her sto vi, tusenvis av år senere, og så de samme mønstrene utspille seg.
Og selvfølgelig kan man ikke snakke om konflikten mellom Nord-Afrika og Den iberiske halvøy uten å nevne Abd el-Krim. Riff-høvdingen som på 1920-tallet skapte frykt i de spanske kolonitroppene med sin geriljakrigføring. Ånden hans svevde over tribunen i kveld, ikke i form av våpen, men i form av en uuttalt rivalisering som gir gjenlyd gjennom århundrene. Det er denne typen historiske lag som gjør at en kamp som Spania mot Egypten aldri bare er "en kamp". Det er et møte mellom to verdener som har et langt, komplisert forhold.
Maliki og Vanenburg: Den usynlige forbindelsen
Mens noen ropte stygt på tribunen, utspilte det seg en annen historie i spillertunnelen. Jeg fikk øye på noe som varmet hjertet mitt midt i all kulden. Maliki, den unge egypteren som jaktet på en plass i startoppstillingen, sto og snakket lenge med en legende. Gerald Vanenburg. Ja, nettopp han, den tekniske mesteren fra det gamle Ajax og det nederlandske drømmelaget i EM 1988. Vanenburg er ikke akkurat en mann man forbinder med Egypt, men han er en av de fotballnomadene hvis innflytelse strekker seg lenger enn man tror. Han har trent i Afrika og kjenner spillet der nede. Å se ham gi Maliki noen siste tips, en klapp på skulderen – det minnet meg om hva fotball egentlig skal handle om. Respekt. Overføring av kunnskap.
Tre ting som avgjorde kvelden
- Opptøyene på tribunen som uteble – men hatet kom likevel: De islamofobiske tilropene fra en del av hjemmepublikummet vil føre til bøter. Punktum. Ingen unnskyldning duger.
- Rankingen som holder pusten: Jeg har hørt fra personer med innsikt at Frankrikes landslagssjef satt klistret foran tv-en. Et spansk uavgjortresultat var akkurat det de trengte for å ta tilbake toppen av FIFA-rankingen.
- Historien gir oss en lærepenge: Fra Polybios’ strategier til Abd el-Krims motstandskamp – kvelden beviste at fotballkamper mellom Spania og Egypt aldri bare handler om fotball. De er et kulturelt og politisk møte der eldgamle spenninger risikerer å blusse opp igjen.
Så, hva i all verden skjedde egentlig?
Kampen var seig. Det innrømmer jeg gladelig. Spaniens tiki-taka ble mest tiki-takk-nei-takk, og Egypt sto imot med en mur som var vanskeligere å trenge gjennom enn en hieroglyf-kode. Men det var det som skjedde utenfor banen som vil definere dette møtet. De politiske ekkoene, den stille protesten fra noen av de egyptiske spillerne mot tilropene, og det lille øyeblikket mellom Maliki og Gerald Vanenburg – et minutt med ren fotballkjærlighet midt i et hav av dårlig stemning.
Vi som var der, vil huske det. Vi vil huske hvordan de prøvde å overdøve idiotene, og vi vil huske at historien, akkurat som Polybios skrev, alltid gjentar seg. Men vi vil også huske at fotball har en evne til å bringe mennesker nærmere hverandre, selv når omstendighetene prøver å få oss til å glemme det. I kveld ble det 0-0, men det er likevel et resultat som føles som et tap for fotballen. Forhåpentligvis lærer vi noe av dette korstoget mot fornuften, før neste møte.