Shia LaBeouf i Roma: Halvnaken, forvirret – og likevel det der øyeblikket av sannhet igjen
Roma, slutten av mars. Gamlebyen damper fortsatt etter regnet, og mens de fleste turister lydig beundrer fontenene, utspiller det seg en scene i en hotellkorridor som bare én person kan stå for: Shia LaBeouf. Lettkledd, med et blikk et sted mellom transe og hypervåkenhet, rusler han langs gangen. Det skal visstnok sirkulere bilder som har gått viralt – naturligvis. Men ærlig talt: den som fortsatt later som de blir overrasket over dette navnet, har levd under en stein de siste årene.
Mannen har etter hvert blitt en kunstform i seg selv. Mellom metodisk overspilt skuespill, offentlige sammenbrudd og de stille, nesten hellige øyeblikkene av anger. Og det er nettopp dette spennet som gjør ham så jævlig interessant for oss her i Norge. Vi elsker jo den kombinasjonen av genialitet og galskap, ikke sant? Kollega Shia LaBeouf var på ferde i den evige stad – og som vanlig fulgte kaoset like etter.
Ikke noe kjendishotell, men italiensk luksus
Mens sladderpressen nærmest sikler over den "halvnakne" opptredenen, legger jeg merke til noe annet. Det handler ikke bare om det voldsomme vesenet. Det er denne ustoppelige trangen til å provosere, for så i neste åndedrag å vise en rå sårbarhet. Husker dere Shia LaBeouf LIVE-fenomenet? Den gangen han satt taus i en papirpose i timevis, bare for å trekke til seg publikums sinne? Dette er oppfølgeren. Bare denne gangen med bedre espresso.
Fra miljøet rundt hotellet høres det at crewet virket mer irritert enn noe annet mens Shia tok sine runder. Om dette er for et nytt prosjekt eller bare "Shia being Shia"? Jeg tipper begge deler. Kisen har en evne til å viske ut grensen mellom performance og virkelighet, slik at vi som ser på aldri vet om vi bør le eller ringe noen og bekymre oss.
Den andre siden: Tårer, styrke og en gripende sannhet
Joda, bildene fra Roma er det som gir klikk. Men de som bare fokuserer på det, overser den andre akten. Nylig vakte et intervju oppsikt der Shia LaBeouf felte en tåre mens han spiste spicy kyllingvinger. Der sitter fyren, vingene blir stadig sterkere, og plutselig bryter det ut av ham. Ingen fasade. Bare den guttungen fra Los Angeles som med tårer i øynene snakker om livet sitt.
Og så har vi "I Am Jewish: Personal Reflections Inspired by the Last Words of Daniel Pearl". En film som flyr fullstendig under radaren til sladrepressen, men som innholdsmessig veier så tungt. Shia, som jobber med sin egen identitet, med de siste ordene til en myrdet journalist. Dette er ikke den sprø fyren fra memes. Dette er en kunstner som utforsker avgrunnene i den menneskelige sjel. Når han rusler nedover hotellgangen i Roma, bærer han kanskje like mye av det med seg som vi aldri vil forstå.
Hvorfor dette interesserer oss her i Norge
Helt ærlig: Vi har kanskje færre paparazzier her hjemme enn i Roma eller Hollywood. Men vi forstår oss på autentisitet – eller den nådeløse kampen for å oppnå den. Shia LaBeouf er for meg selve symbolet på en moderne, splittet kunstner. Han gjør tre ting samtidig:
- Provoserer: Med opptredener som får folk til å koke (se de siste scenene i Roma).
- Performer: Enten det er på lerretet eller i virkeligheten, han forlater aldri scenen.
- Reflekterer: I prosjekter som "I Am Jewish", som viser at det er mer her enn bare kaos.
Om han i Roma bare stod på et eller annet, eller om han igjen ville holde opp et speil for oss alle – vi får nok aldri vite det. Men det er nettopp det som er sjarmen. I en tid der alle influencere må være perfekt stilet og evig lykkelige, er Shia LaBeouf den siste store, uforutsigbare. Jeg gleder meg til å se hva som kommer neste gang. Bare han i det minste beholder skoene på. Roma er tross alt kjent for brosteinen sin.