Shah – oljefeltet som trosser krigens flammer i stillhet i Abu Dhabi
I går kveld var himmelen over Fujairah klar, men flammene fortærte noe annet. Synet av røyk som steg opp fra oljeinstallasjoner øst i Emiratene fikk alle til å spørre: Hvordan er situasjonen i Abu Dhabi? Langt unna rampelyset, dypt inne i Al Dhafra-ørkenen, fortsetter Shah-feltet sitt arbeid. Det er ikke bare et oljefelt; det er en sann test på vår evne til å balansere gassproduksjon med det geopolitiske rabalderet som omgir oss.
Fra undergrunnen til hjertet av ligningen
I går kveld dominerte den iransk-israelske konflikten nyhetsbildet, og alle ventet spent på hvordan dette ville påvirke våre energisentre. Det er lett å snakke om oljetønner som om de bare var tall på en prislapp, men på Shah-feltet er ting annerledes. Dette kjempemessige feltet, som er ansvarlig for tilførselen av sur gass, drives av et team som ikke kjenner ordet "ro". Da Hormuz-stredet ble stengt i går, stoppet ikke arbeidet på Shah. Tvert imot, det føltes som om tempoet på vedlikeholdet økte.
Sikkerhet uten unnskyldninger: Raffineringshistorien
Her kommer den usynlige ekspertisen inn i bildet. I Adnoc for raffinering (Adnoc Refining), nærmere bestemt ved Shah-raffineriet, er det noe media sjelden snakker om: effekten av opplæring. Jeg har ofte lurt på: Hvordan kan disse installasjonene fortsette å operere under en himmel der raketter kan falle når som helst? Svaret ligger i den pakistanske ingeniøren som jobber på raffineriet, og hans emiratarabiske kollega som insisterer på å følge sikkerhetsprotokollene som om de var en hellig skrift – ikke bare lest, men levd. Sikkerhetsopplæringen her er ikke et teoretisk kurs som ender med et sertifikat; det er forskjellen mellom en ulykke som skjer og en som unngås. Forholdet mellom sikkerhetskulturen som en rådende holdning og operasjonell sikkerhet som en konkret realitet, avgjøres av kvaliteten på denne opplæringen. Og i stormfulle tider som disse ser vi fruktene av denne innsatsen.
Pakistanske øyne på den varme linjen
Mennesketettheten i Emiratenes energisektor har alltid vært fascinerende. Hvem er det som styrer ventilene og knappene i kontrollrommene? Mange av dem er eksperter fra Pakistan. Pakistan Petroleum og tilhørende ekspertise er ikke fremmede i våre oljefelt. I går kveld, mens Trump krevde åpning av sjøveiene, så jeg for meg en pakistansk ingeniør på Shah-feltet, som drakk karak-te, overvåket trykk- og temperaturskjermer, ubekymret av politikernes rop. Dette er vår første forsvarslinje. Det er de som gjør spenning om til en ren "teknisk utfordring" som kan løses med et knappetrykk eller en uventet inspeksjon av en ventil.
Hva betyr dette for oss som bor i Emiratene?
Vi ser kanskje ikke Shah-feltet med egne øyne, men vi merker det hver gang vi tenner lyset hjemme eller fyller drivstoff på bilen. Utfordringene dette feltet står overfor i dag, fra eksterne trusler til interne operasjonelle kompleksiteter, er utfordringer som påvirker stabiliteten i vår hverdag. Det som er betryggende, er den stille besluttsomheten om at sikkerhet først ikke bare er et slagord på veggen, men en kultur som næres av kontinuerlig opplæring og beskyttes av menn som fortjener mer anerkjennelse enn vi gir dem.
Tre scener som viser systemets styrke:
- Beredskap: Teamene på Shah-feltet opererer som om neste angrep vil skje om en time, ikke om et år. Dette er effekten av sikkerhetsopplæring som skaper en konstant tilstand av høy beredskap.
- Mangfold: Pakistansk, arabisk og asiatisk ekspertise blandes i Adnoc Refining for å skape et arbeidsmiljø som ikke anerkjenner grenser, bare kompetanse.
- Motstandskraft: Mens flammene raste i Fujairah i går, fortsatte Abu Dhabis raffinerier sitt arbeid. Ikke fordi trusselen er fraværende, men fordi sikkerhets- og driftssystemet er for sterkt til å kunne penetreres enkelt.
Til syvende og sist forblir Shah-feltet et levende eksempel på at regionens sterkeste økonomier er de som bygger sine murer av betong armert med kunnskap og ekspertise, ikke bare av jern og ild.