RAYE hedret med blå plakett i Nightingale Lane og slipper ny, sjelefull låt
Før du begynner å tro at dette handler om forholdsekspert Rori Raye eller Sailor Mars' brennhete alter ego Rei Hino, så stopper jeg deg der. Vi snakker om den eneste ene britiske sangfuglen RAYE, som har herjet hitlistene og nå har fått noe enda mer varig å vise for det: en blå plakett på sin gamle hjemmebane.
London-jenta fra sør, kjent for sin rå, jazzinspirerte vri på moderne pop, ble nylig hedret med det historiske skiltet i Nightingale Lane i Tooting. Det er et sted som har dyp personlig betydning – hun bodde der i avgjørende år av karrieren, og skrev nettopp de låtene som senere skulle bli starten på hennes store gjennombrudd. Og i sann RAYE-stil markerer hun anledningen ved å slippe en nydelig ny låt kalt Nightingale Lane, som gir fansen en musikalsk nøkkel til det kapittelet av livet hennes.
Fra Tooting til toppen
Ordningen med blå plakett er vanligvis forbeholdt avdøde berømtheter, og føles ekstra spesiell når den tildeles noen som fortsatt er midt i sin kreative reise. For RAYE er det ikke bare en anerkjennelse av hennes kommersielle suksess, men også av hennes kunstneriske fryktløshet – noe hun har bevist til gangs de siste årene. Etter en svært offentlig kamp mot sitt tidligere plateselskap, ble hun uavhengig og ga ut det kritikerroste albumet My 21st Century Blues – et album som nektet å bli ignorert.
- Debutalbumet som uavhengig artist, 'My 21st Century Blues', høstet strålende anmeldelser og ble nominert til Mercury-prisen.
- Låter som 'Escapism.' og 'Hard Out Here' ble hymner om motstandskraft og strømmet i millioner.
- Hun har gått hjem med troféer under Brit Awards og fortsetter å selge ut turneer over hele Storbritannia og Irland.
Et kjærlighetsbrev til en gate
Nightingale Lane, den nye låten, føles mindre som en standardsingel og mer som et kjærlighetsbrev til et sted og en tid. Den er gjennomsyret av den typen sjelefull introspeksjon som har blitt hennes varemerke – pianodrevet, emosjonelt bart, og innhyllet i den karakteristiske, røykfylte vokalen. Teksten maler bilder av sene natteturer, kreative gnister og de stille øyeblikkene før verden fikk øynene opp for henne. Det er et vakkert supplement til den blå plaketten, og det forsegler gatens plass i historien hennes.
Fans i Irland vil utvilsomt kjenne på den forbindelsen de også. Det er noe dypt gjenkjennelig ved at en artist hyller de fire veggene som huset drømmene deres før de ble virkelighet. Og ettersom RAYEs musikk så ofte topper spillelister fra Dublin til Cork, gir det ordstammen – kjernen i historiefortellingen hennes – like sterke gjenklang her.
RAYE selv kunne ikke skjule begeistringen sin, og kalte æresbevisningen for et "lukket sirkel-øyeblikk" i et nylig innlegg. Og hun har rett. Å få et fysisk merke i akkurat den gaten som inspirerte så dypt personlig arbeid, samtidig som hun deler låten den inspirerte, er så lukket sirkel man får det. Nå, hvis dere unnskylder meg, har jeg Nightingale Lane på repeat og en plutselig trang til å bestille tur til Tooting.